Fosterforeldrene Marielle og Roger trengte ingen betenkningstid – de var sikre på at gutten skulle bo hos dem.
«Når du har mer enn du trenger,
bygg et større bord,
ikke et høyere gjerde.»
Det står det på veggen på kjøkkenet hos Marielle og Roger Hansen.
Det er et sitat de ikke bare har til pynt, men som de også lever etter. For tre år siden åpnet de hjemmet sitt for å bli fosterforeldre.
De var allerede godkjent som fosterfamilie, og tiden var kommet for å ta steget.
En felles bekjent visste om en gutt som hadde bodd en stund i beredskapshjem og trengte et fosterhjem. Den bekjente tenkte han kunne passe godt inn hos Marielle og Roger.
Da paret så fosterhjemsannonsen hans, fattet de raskt interesse.
– Vi svarte på annonsen, og da vi ble ringt opp av Barne- og familieetaten, viste det seg at matchingteamet deres allerede hadde vurdert oss som en god match.
Da paret fikk vite mer om gutten, føltes det riktig.
– Vi kjente inni oss at «det er han som skal til oss». Derfor ringte vi tilbake allerede dagen etter, sier Marielle.
Går du også med tanker om å bli fosterhjem? Les mer hos Fosterhjem.no her.
– Gjør livet større
Marielle og Roger er fra Nord-Norge, men er nå bosatt på Østlandet. Med fulltidsjobber og tre barn i alderen 10-16 år, hadde de nok å bruke tiden på fra før. Det var et sterkt ønske om å kunne utgjøre en forskjell som gjorde at de meldte seg som fosterhjem.
– Det handlet litt om hva slags ambisjoner vi har for livet, forteller Roger.
– Skulle vi gjøre oss ferdig med unger og leve A4-tilværelsen, eller kunne vi ta en utfordring, slik som dette? Det er en jobb, og en helt ny greie inn i familien, men samtidig veldig givende, sier han.
– Jeg ble veldig inspirert av en onkel og tante nordpå da jeg var liten. Han jobbet i barnevernet, og de åpnet hjertet og hjemmet sitt for unger som trengte det. De ble forbilder for meg, forteller Marielle.
Hun møtte disse barna på gården deres om sommeren, og tenkte at hun ville gjøre det samme når hun fikk mulighet.
– Det handler om å rive ned gjerdet og gjøre plass til flere rundt bordet, fortsetter hun.
– Jeg tror det gjør livet større å leve sånn. Jeg vil også lære ungene mine å leve på den måten.
Da Marielle og Roger dro til beredskapshjemmet for endelig å hilse på det nye familiemedlemmet, møtte gutten dem i døra.
– Det er ganske voldsomt. Som barn vil man jo bare høre til, og være hos noen man hører til hos. Vi opplevde at han var glad for å møte oss, forteller Marielle.
Deretter begynte prosessen med å bli kjent. De reiste til gutten, og gutten kom på besøk og fikk hilse på barna. En av de første gangene han var ute og syklet mens Marielle så på, stoppet gutten plutselig fremfor henne. Hun satte seg ned foran ham.
«Er det du som skal være mammaen min?» spurte gutten.
«Ja, hvis du vil», svarte Marielle.
– Tenk så mye som foregår inne i det hodet. Det må være en voldsom omveltning, sier hun om episoden i dag.
«Skulle vi gjøre oss ferdig med unger og leve A4-tilværelsen, eller kunne vi ta en utfordring, slik som dette?»
– Roger
Den første sommeren da gutten hadde flyttet inn ble krevende. Mor fra beredskapshjemmet var hans første trygghet i livet, og nå var hun ikke der lenger.
– Det tar tid å bli kjent. Vi fikk omsorg for et lite menneske i krise. Vi måtte gå til jobben med vilje i hjertet, for vi visste hva han hadde vært gjennom. Da tåler man mer, sier Marielle.
Å finne sin plass
Det var mange ting de ikke kunne forberede seg på i møtet med gutten.
– Han hadde et innvendig kaos som vi møtte med struktur og rammer. I dette møtet opplevde jeg å bli rigid og til tider urimelig, sier Marielle.
En hverdagsepisode illustrerer det godt. Familien skulle på fotballtrening og det var mange barn rundt middagsbordet i huset. Det oppsto en situasjon mellom fostersønnen og et av de andre barna. Det endte med at hun sendte fostersønnen ut av rommet.
Rett etterpå kjente hun at reaksjonen var for streng og ba om unnskyldning. Den ble akseptert, og dagen kunne fortsette.
– Fordi han treffer kontrollbehovet mitt, kan jeg bli utålmodig. Jeg er imidlertid bevisst på hva det treffer i meg, og hvordan jeg kan jobbe med det, sier Marielle.
– Jeg tror man kan lære ungene at vi alle gjør feil, men at man kan reparere ved å si unnskyld.
Hun har brukt mye tid på å gjøre seg refleksjoner underveis, snakke med veilederen hos Barne- og familieetaten, hvordan de har det som fosterforeldre, og om de trenger mer avlastning.
– Noen ganger trenger vi bare å puste.
«Som barn vil man jo bare høre til, og være hos noen man hører til hos.»
– Marielle
Kjenner seg trygge
Nå har Marielle og Roger vært fosterforeldre i tre år. Fostersønnen har slått seg til ro, og hverdagen til familien preges av stabilitet og rutiner. Gutten har funnet sin plass i familien, vennekretsen og på skolen.
Marielle og Roger har også blitt tryggere i rollen. Det er ikke lenger behov for tett oppfølging fra veileder hos Barne- og familieetaten.
– Vi kjenner oss trygge og kan være oss selv rundt ham. Det er stort å se at han også har fått en trygghet i seg.
Roger betegner fostersønnen som en balanse i familien, og en viktig brikke for dem alle.
– Det er en gavepakke til ungene våre også – det å se at de kan bidra til å endre et menneskes liv, sier Marielle.
– Kan leve i normale familier
Hun oppfordrer alle som går med et ønske inni seg om å bli fosterhjem til å undersøke nærmere hva det innebærer.
– Hvis du kjenner i hjertet at du har lyst til å hjelpe, følg kjærligheten og drivet du har i hjertet. Det praktiske vil ordne seg.
Marielle og Roger opplevde at det ble lagt ned mye arbeid i finne en god match mellom fosterbarn og familie, og at det ble gjort grundige vurderinger av dem som fosterhjem.
Mange tenker kanskje at de vil åpne hjemmet for et fosterbarn, men at det da er viktig at alt må være «perfekt». Det er en nokså vanlig misforståelse, mener Marielle.
Barne- og familieetaten oppfordrer kommende fosterforeldre til å ikke være for streng i vurderingen av seg selv. Man må oppfylle noen generelle krav og ha orden på eget liv for å kunne bli fosterforelder, men det handler ikke om å være perfekt.
– Situasjoner oppstår i alle hjem, og det er viktig for fosterbarnet å se at ingenting ryker likevel, ingen må flytte og ingen slår deg. Ting repareres, og fosterbarn kan leve i helt normale familier, sier Marielle.
Her finner du mer informasjon om å bli fosterhjem på Fosterhjem.no
Positivt for alle i familien
Marielle og Roger er begge 50 prosent frikjøpt fra jobb for oppdraget som fosterforeldre.
Det er et tiltak som brukes i tilfeller hvor det er behov for at fosterforeldre er mer hjemme en periode. Det brukes i noen fosterhjemsoppdrag, men ikke alle. Å være frikjøpt innebærer at de får kompensert tapt arbeidsinntekt.
– Du får det du trenger av systemet, men du må også være tydelig på det du trenger – at du for eksempel trenger mer hjelp og avlastning.
De eldste barna synes også det er fint at en av foreldrene er hjemme, og Marielle får oftere tid og mulighet til ting som å kjøre barna til skolen. Det er positivt for alle i familien.
– Man får avlastning, og man kan være mer hjemme. Det blir en roligere atmosfære i hjemmet også.
– Jeg liker å være mange rundt middagsbordet. Livet er jo relasjoner. Men en må selvfølgelig også være flink til å avgrense og ha pauser, slik at en får pustet. Det er vi ansvarlige for, sier fostermoren.
Et prosjekt for hele familien
Hun råder kommende fosterforeldre til å involvere egne barn i prosessen. Det er viktig at deres behov også ivaretas i den nye situasjonen.
I familien Hansen har de tre biologiske barna hver sin unike rolle overfor fosterbroren, og er viktige støttespillere for Marielle og Roger.
– Han leker med den yngste, lærer av den mellomste og passes på av den eldste, sier Marielle.
– Det er en periode av livet vi gjør dette – investerer for at han skal få et godt liv. Det er vi glade for å få være med på. Jeg tror en må se på det i et større perspektiv om en skal ta et sånt valg, og ikke bare på at det er slitsomt og en jobb. Skal en være en familie som har gullrekka og taco hver fredag? Livet er mer enn det, fortsetter hun.
Veiledet familien i to år
Dorrit Ødegård er veileder hos Barne- og familieetaten. Hennes rolle er først og fremst å være en støtteperson for fosterforeldre.
Hun har veiledet familien i to år, og beskriver Marielle og Roger som dedikerte, nysgjerrige og lyttende.
– Jeg skjønte med én gang at det var en fin match mellom familien og gutten. De har et forskjellig utgangspunkt, så det blir en balansegang mellom annerledeshet og match. Jeg synes de har klart å balansere det bra, sier Dorrit.
I starten er det vanlig med tett oppfølging fra Barne- og familieetaten. Senere varierer omfanget ut fra familiens behov. Noen står godt på egne bein, mens andre trenger en bekreftelse på at det de gjør er riktig. Veilederne varierer mellom å komme på hjem til familien, ha møte på kontoret og digital oppfølging.
– Kan virke overveldende
Alle som blir fosterforeldre for barn i Oslo kommune, må gjennomføre et opplæringsprogram.
– Kurset skal gi familiene et grunnlag for å vurdere om de kan, og er motivert for, å bli fosterhjem. Men dette er også et viktig verktøy for oss som utreder familiene, slik at vi er trygge på at vi kan anbefale dem, sier Dorrit.
Kurs og kunnskap til tross, hverdagen kan likevel bli overveldende.
– Fosterforeldre er ofte dedikerte og vil gjerne få det til. De tar ofte på seg mye skyld og ansvar når det blir vanskelig. Målet vårt er å få dem trygge på seg selv og sin rolle som fosterforeldre, forklarer veilederen.
Det er gode grunner til at barn må plasseres i fosterhjem. Fosterbarna har derfor mye emosjonell bagasje når de flytter inn.
– Vi hjelper fosterforeldrene med å være nysgjerrig på hva barnet strever med. Barnet uttrykker dette på ulike måter. Tre viktige elementer i fosterhjemsarbeid er å skape trygghet, bygge relasjon og å hjelpe barna med følelsesregulering.
Når et barn nekter å samarbeide, hva er det egentlig et uttrykk for?
– Den voksne tenker at barnet er vanskelig. Men kanskje er det et uttrykk for smerte, at det har det vanskelig inni seg. De har med seg erfaringer om at det ikke er trygt å stole på voksne. Da hjelper det ikke at man sier at her det er trygt, for det kan ta lang tid før barnet stoler på det.
Fosterforeldrene må se at det ikke bare handler om dem, men innse at barnet også trenger tid til å bli kjent med dem, avslutter veilederen.
Dette er Barne– og familieetaten
- Barne- og familieetaten i Oslo kommune jobber for at barn, unge og familier i Oslo skal få nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse.
- Vi rekrutterer fosterhjem i Oslo og omegn (ca. 2 timers kjøring fra Oslo).
- Ønsker du å bli fosterhjem for et barn fra Oslo? Ta gjerne kontakt med oss for en prat!
- Telefon: 457 26 422
- E-post: [email protected]
- Nettside: Fosterhjem.no/oslo
Fem tips til bedre søvnkvalitet
- Legg deg til samme tid hver eneste kveld, og stå opp til samme til hver eneste morgen. Faste rutiner kan gjøre underverker for livet ditt, også når det gjelder god søvnkvalitet.
- Legg fra deg mobil og pc en time før leggetid. Blålys fra skjermer fratar melatoninproduksjonen som gjør oss trøtte.
- Få frisk luft og dagslys hver dag, og unngå koffein etter kl. 17.
- Får du ikke sove? Stå opp, ta et glass vann og les en bok. Blir man til slutt litt søvnig, kan man legge seg tilbake i sengen og gi søvnen en ny sjanse.
- Sist, men ikke minst: Invester i gode puter, madrasser og dyner fra Tempur
Hos Fosterhjem.no finner du all informasjon du trenger om å bli fosterhjem.